Melding av: «Opptøyer i Norge, 1750-1850» (red. Knut Dørum og Hilde Sandvik)
Meldt av Henrik Askjer. Bachelorstudent i historie.
«Opptøyer i Norge, 1750-1850»( red. Knut Dørum og Hilde Sandvik) kan være et viktig bidrag til å forstå den politiske og kulturelle utviklingen i Norge tiårene rundt 1814. Boka klarer å gi et godt innblikk i forholdet mellom stat og undersåtter i denne perioden, og i en tid med arabisk vår og andre protestbevegelser er det tydelig at dette temaet fortsatt har aktualitet.
Boka består av en rekke artikler som springer ut fra forskningsprosjektet «Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750-1850». Hver av bokas tre deler åpnes med et oversiktkapittel som sammenligner de påfølgende artiklene og trekker frem nyttig bakgrunnsstoff. Sentralt gjennom hele boka står spørsmål som hva som fører til at misnøye går over i opptøyer og hvordan allmuen var i stand til å organisere seg på tross av den begrensede forsamlings- og ytringsfriheten. Artiklene analyserer forholdet mellom myndigheter og undersåtter både i forkant og i kjølvannet av opptøyene, hvordan fremferden ble legitimert og hvordan myndighetene sanksjonerte eller gjorde innrømmelser. Boka tar ikke grundig for seg alle opptøyene eller regimekritiske bevegelser i denne perioden. De har fokusert på bevegelser som resulterte i voldelige oppløp eller ordensforstyrrelser. Derfor er for eksempel Haugebevegelsen viet nokså lite plass.
Under og etter eneveldet
Den første av bokas tre hoveddeler ser på fire oppløp i fredstid i perioden 1765 til 1818. De to første artiklene ved Thomas Ewen Daltveit Slettebø og Ingrid Fiskaa, behandler henholdsvis strilekrigen i Bergen og Lofthusreisningen i Agder og Telemark. Disse to opprørene har ofte blitt brukt for å illustrere forholdet mellom styrende og de styrte under eneveldet. De viser hvordan samarbeidet mellom de to partene sviktet, enten det var snakk om rene misforståelser som før Strilekrigen eller klager og supplikker som ikke ble tatt på alvor før Lofhusreisningen. Da bøndene forklarte seg for retten, unnskyldte de seg gjerne med at de var tro til kongen, men hadde i sin uvitenhet fryktet eller blitt utsatt for overgrep fra lokaladministrasjonen. Slettebø hevder det er grunn til å tro at bøndene i realiteten hadde mer innsikt enn de gav uttrykk for, og at angeren ikke nødvendigvis var oppriktig. Enten det var en bevisst strategi eller ikke; bøndene lyktes. Kongen og de sentrale myndighetene ville fremstå som myndige og nådige ved å redusere de allerede milde straffene til hovedmennene, og ved å advare mot lignende opptøyer i fremtiden.
Opptøyene som beskrives i de påfølgende artiklene ved Nils Olav Østrem og Sonja Serina Finstad Johansson, fant sted i 1802 og 1818, – rett før og rett etter 1814. De gir dermed i større grad enn de to andre et grunnlag for å sammenligne protestbevegelser før og etter at eneveldet ble opphevet. Østrems artikkel viser i likhet med de to forutgående artiklene at nordmennene ønsket å fremstå som kongetro. Dette viste seg igjen i 1818 da bøndene reiste inn til Kristiania i håp om å avskjære Karl Johan på kroningsferden.
Nødstid
Mens bokas første del ser på det som betegnes som skatteopptøyer og bondebevegelser, handler del to om hungeropprør under de harde tidene helt på starten av 1800-tallet. Introduksjonskapitlet ved Amund Pedersen og Marthe Glad Munch-Møller gjør rede for bakteppet for disse opprørene, deriblant Norges avhengighet av dansk korn (til tross for at kornmonopolet hadde blitt opphevet i forbindelse med Lofthusreisningen). Dårlige avlinger og blokader under napoleonskrigene gjorde også situasjonen spesielt vanskelig i årene før 1814.
Opptøyene i disse kapitlene fant sted i en tid der den Dansk-Norske staten var på randen av kollaps. Dette kan være en viktig årsak til at det ble så få represalier i ettertid, i tillegg til at kommisjonene tok nødssituasjonen med i betraktningen. Amund Pedersen fokuserer på dette desperasjonsaspektet, og han mener at tidligere forskning ofte har tillagt aksjonistene mer organisering og planlegging enn hva som var tilfelle. Glad Munch-Møller virker derimot til å omtale allmuens handlingsmønster som en bevisst strategi – det ble for eksempel spredt rykter om at kornoppløpene var lovlige, og i ettertid ble skylden fordelt kollektivt for å unngå straff.
Oppvåkning
Bokas siste del er satt i et ganske annet politisk klima enn det vi finner i de to første. Februarrevolusjonen i Frankrike og andre opptøyer rundt om i Europa gav næring til radikale bevegelser i Norge, først og fremst Thranebevegelsen. Mange begynte å organisere seg og melde seg inn i arbeiderforeninger, noe Marcus Trane reiste rundt og oppfordret til. Artiklene i denne delen ser på den ideologiske bakgrunnen for Thranebevegelsen, og hvilke midler myndighetene tok i bruk for å holde denne og lignende bevegelse i sjakk.
Knut Dørum argumenterer i artikkelen «Thranebevegelsen i et nytt lys» for at tidligere forskning på Thranebevegelsen i for stor grad har fokusert på materialistiske forklaringer. Den økonomiske og sosiale utviklingen hadde utvilsomt en del å si, men Dørum påpeker at man ikke må neglisjere de politiske og kulturelle sidene ved utviklingen. Etter 1814 oppstod det nye arenaer for politisk debatt, som for eksempel lokaldemokratiet som ble innført med formannskapslovene i 1837.
I bokas siste artikkel, «Utvisning og rykte som politiske verktøy», ligger fokuset på hvordan styresmaktene håndterte situasjonen i årene rundt 1850. Tiden var preget av frykt for radikale politiske bevegelser. Man overvåket personer som kunne utgjøre en trussel, det være seg sosialister, skandinavister eller andre radikale. Ved å spille på frykten for russerne og gjennom ryktespredning kunne man motvirke denne radikaliseringen. Artikkelforfatteren argumenterer for at ryktespredning, enten det dreide seg om reelle trusler eller rent oppspinn, ble brukt som en bevisst strategi. Utvisning av utenlandske agitatorer var et annet verktøy for å redusere faren for nye opptøyer. Enda mer effektiv ble denne metoden hvis man tillegg satte ut rykter om at de hadde stått i ledtog med militante bevegelser i utlandet.
Bokas relevans
Som nevnt innledningsvis belyser artiklene i denne boka samfunnsutviklingen rundt året 1814. I den forbindelse kan de være et bidrag i den gamle debatten mellom om det var indre eller ytre faktorer som forårsaket at Norge fikk sin egen grunnlov. I denne debatten legger boka seg nærmere den såkalte venstretradisjonens fokus på norsk initiativ enn det som har vært vanlig i de senere år. Artiklene i den første delen danner et bilde av en opplyst norsk allmue, som på tross av manglende forsamlingsfrihet organiserer seg og utfordrer myndighetene på lokalt nivå , mens de for retten utgir seg for å være velmenende og kongetro.
Etter min mening går noen av artiklene litt vel langt i å spekulere i at bøndene hadde baktanker i det de gjorde. Konfirmasjonsundervisningen hadde bidratt til den norske allmuen var mer lesekyndig og opplyst enn mange andre steder i verden, men dette var samtidig i en religiøs sammenheng. Prestene utgjorde en stor andel av kongens representanter, og man fikk innprentet fra tidlig alder at man skal gi keiseren det keiserens er. Derfor mener jeg det er grunnlag for å tro at bøndene faktisk var så kongetro som de utgav seg for å være.
Boka kan også være et relevant bidrag i den lignende diskusjonen om hvorvidt 1814 utgjorde et brudd eller en kontinuitet. Mange av artiklene går ikke overraskende i retning kontinuitetssynet, siden dette gjerne går hånd i hånd med fokus på indre årsaker. Dette kommer spesielt tydelig frem i Finstad Johanssons artikkel om bondetogene i 1818. Embedsverkets makt ble videreført fra eneveldet, så selv om landet hadde fått en grunnlov og et representativt organ var de lavere samfunnslagenes påvirkningskraft fortsatt begrenset. Forsamlingsfriheten ble for eksempel ikke grunnlovsfestet, og embetsstanden var overrepresentert på Stortinget. Man kan på en måte si at petisjoner til stortinget var en fortsettelse av supplikk- og klagebrevtradisjonen under dansketiden, og at bondetogene var av samme art som Lofthusreisningen og andre tidligere oppløp. Finstad Johansson sier i sin artikkel at bondetogene kan betraktes som et forsøk på å prøve ut det nye regimets makt. Det gikk til og med rykter om at bøndene ønsket seg tilbake til eneveldet, og Karl Johans agent Carl Henrik Röslein kunne rapportere at mange var misfornøyde med grunnloven og den nye unionen med Sverige.
Det nevnes i boka at den kan være spesielt aktuell i våre dager i forbindelse med den arabiske våren og europeiske opptøyer under finanskrisen. Man bør selvsagt unngå å sette likhetstegn mellom protestbevegelser i nåtiden og for 200 år siden, siden det er snakk om samfunn med helt annen kultur og teknologisk nivå enn det var i Norge på den tiden. Allikevel kan det være interessant, og det kan kaste lys over universelle mekanismer, som for eksempel mobilisering og danning av konsensus.
Introduksjonskapitlet samt oversiktskapitlene til hver av hoveddelene gjør mye for å flette sammen artiklene i denne boka og tilpasse dem til bokformatet. Det var imidlertid noen artikler som i litt for stor grad overlappet hverandre. For eksempel viet artiklene om Strilekrigen og Lofthusopprørene begge noen sider til å gjøre rede for hvordan kongen ville fremstå som nådig og myndig mens allmuen ville fremstå som naive og kongetro. Likevel er dette en god bok hvis man for eksempel ønsker å få mer innsikt i utviklingen av norsk folkestyre, forstå hvordan misnøye kan resultere i opptøyer, eller undersøke hvordan partene i slike konflikter kommuniserer med hverandre.
Henrik Askjer (f. 1992) studerer til bachelor i historie ved Universitetet i Oslo. Faglige hovedinteresser er i skrivende stund begivenhetene i Norge 1814, religionshistorie, samt nasjonalisme og sekularisering på 1800-tallet..
