Av: Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen.
Fram til 1919 var de fattige fratatt stemmeretten. Den allmenne stemmeretten for kvinner og menn som ble feiret i 1913 gjaldt slett ikke for alle.
Innføring av allmenn stemmerett for menn i 1898 og for kvinner i 1913 er to viktige demokratiske vendepunkter i det norske samfunnet. Nå var det ikke lengre bare de med penger og status som hadde muligheten til å bestemme samfunnsutviklingen. Stemmerett og medbestemmelse for hele befolkningen er selve fundamentet for et demokratisk samfunn, men da stemmerettseieren for kvinner i 1913 ble feiret, var fortsatt en betydelig del av befolkningen ikke regnet som skikket til å delta i valg.
Et kryss i manntallet
I Folkeregisterets stemmemanntall finner vi en rekke personer med kryss foran navnet. Forklaringen var «Et kryds eller kors foran Navnet betyr, at vedk. persons stemmeret er suespendert». Hvem var alle disse som ble regnet som uegnet til å delta ved valg?
Ved innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 ble fattigstøtte innført som en ny grunn til tap av stemmerett sammen med Grunnlovens tidligere grunner til at stemmeretten ble suspendert (§ 52): ved tiltale for forbrytelser, ved umyndiggjøring og ved konkurs som ikke skyldtes brann eller uhell, før kreditorene hadde fått full betaling. Stemmeretten ble tapt ved dom til Tukthus, slaveri eller vanærende straff, ved å gå i fremmed makts tjeneste, ved å få statsborgerskap i annet land, ved å kjøpe og selge stemmer eller ved å stemme i mer enn en valgkrets.
Mindreverdige borgere
I 1900 var det på landsbasis over 23 000 menn som ikke fikk stemme ved valget, det vil si rundt fem prosent. Det var i hovedsak de fattigunderstøttede som var fratatt stemmeretten. Tapet av stemmerett for fattighjelpsmottakere ble videreført ved innføringen av allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Ved stortingsvalget i 1915 var det en stor vekst i antall suspenderte. Grunnen var enkel, det skyldtes det store antall kvinner som var fattige. Av de over 47 000 suspenderte dette året på landsbasis, var over 30 000 kvinner. Stemmetapet understreket dermed de fattiges mindreverdige stilling i samfunnet.
De fattige var erklært «umyndige» og dermed fratatt politisk og sosialt medborgerskap på grunn av at de selv mottok fattigstøtte, fattigstøtte til ektefelle eller barn under 15 og dette ikke var tilbakebetalt innen valgmanntallet ble avsluttet. Stemmeretten ble dermed først gitt når fattigstøtten var tilbakebetalt, noe som innebar en varig umyndiggjøring for de fleste fattighjelpsmottakere. Dette rammet særlig kvinner som var sårbare både som lavtlønte, ugifte mødre, enker og koner. For en stor del av kvinnene førte dermed ikke innføringen av allmenn stemmerett til mulighet for deltakelse og representasjon. Arbeidsføre menn fikk i liten grad fattigstøtte til tross for nød og forsørgelsesansvar. Bestemmelsen ble opphevet i 1919.
Den danske kulturhistorikeren Karin Lützen viser hvordan det ble en stor kløft mellom den myndige mannlige arbeideren og den umyndige fattighjelpsmottakeren da alle frie menn fikk stemmerett i Danmark i 1849. Mannen som mottok fattighjelp var ikke en egentlig borger i samfunnet og hadde dermed ikke innflytelse på dets styre. Som i Norge ble skillet mellom de myndige og umyndige i staten stående til etter innføringen av stemmerett for kvinner. Historiker Anne Lise Seip skriver at først da de fattige fikk stemmerett i 1919 var et vondt skille mellom arbeiderklassen og fattigklassen opphevet.
De stemmeløse
Hvem var de fattige i Kristiania? En undersøkelse av stemmemanntallene fra kommunevalget i 1910 og stortingsvalget i 1915 viser at de umyndiggjorte i stor grad var fra arbeiderklassen og bosatt i byens østlige halvdel. Det markerer et tydelig klasseskille i medbestemmelsen.
Allerede i 1910 kunne kvinner stemme på lik linje med menn i kommunevalget. Men i Smedgata på Enerhaugen var 75 av 295 kvinner og menn i stemmeberettiget alder fratatt stemmeretten, hele 25 prosent. Ved stortingsvalget i 1915 var 88 personer av 467 fratatt stemmerett. Det utgjorde nå i underkant av 19 prosent av de oppførte i stemmemanntallet. At en så stor del av arbeiderklassen ikke kunne møte opp i valglokalet og avlegge sin stemme må ha hatt innvirkning på resultatet. Det skarpe skillet som ble videreført mellom de verdige og de uverdige kan ha vært en kime til splittelse i arbeiderbevegelsens fundament akkurat slik Løsgjengerloven var det.
I arkivet etter fattigvesenet finnes forhør av fattighjelpsmottakerne, såkalte hjemstavnsforhør for å avklare hvem som skulle betale regninga til de som mottok hjelp. Om lag 4000 slike forhør finnes per år og gir et unikt bilde av hvem de fattige var, og innblikk i deres livsløp og årsak til hjelpebehov. Vi har fulgt noen personer vi fant i stemmemanntallet fra 1915 til Fattigvesenets hjemstavnregister. Hva var det som var bakgrunnen til at de var fattigunderstøttet?
Johans historie
Som mann var det ikke nok å være arbeidsledig for å få fattigstøtte. Var du arbeidsfør og frisk ble du ikke regnet som verdig fattig. For metallarbeider Johan Alfred Hansen var det sykdom som gjorde han til fattighjelpsmottaker. Johan Alfred var født i 1890 i Sørum, men med unntak av en periode i 1907 da han jobbet på Holter gård i Nannestad bodde han sitt voksne liv i Kristiania, delvis hos faren sin. I stemmemanntallet for 1915 står han oppført som jernarbeider bosatt i Smedgata 43 på Enerhaugen. Her finner vi han også oppført med familien i folketellingen samme år med merknad om at han hadde vært på sykehus i tre år og var der fremdeles. I hjemstavnsforhøret finner vi at han allerede i 1910 ble syk med lungetuberkulose og lagt inn på Glitre sanatorium i 1911. Tuberkulose var en fryktet folkesykdom. I løpet av de seksti årene fra 1895 til 1955 kostet sykdommen en kvart million nordmenns liv. Behandlingen var i hovedsak på sanatorium med hvile og pleie. Antibiotika som medisin mot sykdommen ble først kjent på 1940-tallet. I flere år var han på Glitre sanatorium i Nittedal på Sunnhetsvesenets regning. Av fattigvesenet fikk han kun støtte til støvler og skoreparasjoner. Fattigstøtten var dermed minimal, men det skulle likevel mye til for å greie å betale dette tilbake selv om grunnen til fattigstøtte opphørte. Lønningene var lave og nøden stor. For arbeiderbefolkningen var det lite som skilte knapphet og krise.
Borghilds historie
Noen hus bortenfor – i Smedgata 34 – finner vi tjenestepike Borghild Marie Johnsen. Ved oppslag i Fattigvesenets hjemstavnsforhør finner vi at hun fødte et barn på Fødselsstiftelsen i 1914. Som Johan Alfred ble hun født i 1890 og var akkurat blitt gammel nok til å avgi stemme det året hun fylte 25. Som så mange andre tjenestejenter var hun innflytter til byen. Hun var født i Halden og hadde flyttet til Kristiania for å tjene i Frimurerlosjen i Storgata, senere ved Aamodts Hotel og flere andre steder i byen. Forhøret av Borghild Marie er et rikt forhør, og vi får et ganske godt bilde av hennes liv i byen. Hun tilhørte metodistkirken. Hun hadde korte tjenesteopphold på de fleste stedene hun var. En av grunnene til det var at hun fikk fem barn utenfor ekteskap i perioden 1912–1921.
Borghild Marie flyttet hjem til foreldrene en periode da hun fikk det første barnet sitt i 1912. Her ble barnet ble boende da hun flyttet tilbake til Grand Hotel i Kristiania i 1913 for å arbeide. Hun fikk så et barn til – en datter – i 1914. Etter oppholdet på Fødselsstiftelsen bodde hun en kort tid i Urtegata 18, før hun kom på mødrehjemmet Sebbelows stiftelse i Mossegata 10. Etter hvert flyttet hun videre til Smedgata 34, hvor hun losjerte hos Sørli. Her finner vi henne boende i stemmemanntallet i 1915. Faren til datteren fra 1914 bodde også på Enerhaugen og arbeidet som metallarbeider. Han var senere selv fattigunderstøttet i forbindelse med sin senere kones fødsel og mottok mat i forbindelse med sin egen sykdom. I 1916 fikk Borghild Marie en datter til, så et barn i 1918 og en sønn i 1921. Hun fikk støtte til fødslene som var en stor utgift for fattige, støtte til husleie og ved sine barns sykdom. Den ene datteren hadde tuberkulose i 1915. Faren til det siste barnet hun fikk i 1921 var løsarbeider og selv fattigunderstøttet. Etter flere år som ugift mor med et urolig arbeidsliv, giftet Borghild Marie seg i 1923 med en mann fra Aker.
Disse to fortellingene er typiske livshistorier for fattigunderstøttede. Sykdom og barnefødsler var hovedårsaker til fattigstøtte. Arbeidsløshet ga ikke rett til støtte. Nøden rammet dermed store deler av arbeiderbefolkningen en eller annen gang i deres liv.
Mangelfull seier
Fattigdom er et hinder for demokrati og medborgerskap og henger i dag tett sammen med sosial ekskludering. En følge av fattigdom er derfor at det er vanskelig å oppleve fullverdig samfunnsdeltakelse. Da allmenn stemmerett ble innført også for kvinner i 1913 var fattigdom også årsak til tap av stemmerett og dermed politisk ekskludering.
1913 representerer dermed ikke et demokratisk sluttpunkt, men en problematisk og mangelfull seier. Likestilling mellom kjønnene var etablert, men medborgerskapet var gradert og de fattige skjøvet ut og fratatt muligheten til medbestemmelse og politisk påvirkning. I dag er det en selvfølge at sosialhjelpsmottakere og trygdemottakere har fullvverdige demokratiske rettigheter. Men selv om de fattige ikke er ekskludert fra politisk deltakelse, kan det fortsatt være vanskelig å oppleve fullverdig samfunnsdeltakelse. Fattigdom er et hinder for demokrati og medborgerskap når det henger så tett sammen med sosial ekskludering.
På Oslo byarkivs fattigdomsportal kan du lese mer om prosjektet «Når endene ikke møtes. Fattigdom før og nå»
Litteratur
- Eike, Øystein (2007): «Da kvinnene fikk delta i kommunepolitikken».
- Hagemann, Gro (2002): “Housewife or Citizen? The Dilemma of TwentiethCentury Gender Politics» i Pathways to the Past. Essays in Honour of Sølvi Sogner, Oslo: Tid og tanke, s. 152–162.
- Kommunal- og regionaldepartementet (2001): NOU 2001: 03, Velgere, valgordning, valgte.
- Lützen, Karin (1998): Byen tæmmes. Kernefamilie, sociale reformer og velgørenhed I 1800-tallets København. København: Hans Reitzels forlag.
- Marshall, TH (1950): Citizenship and Social Class and other essays, Cambridge: University Press.
- Pateman, Carole (1996): «Democratization and Citizenship in the 1990s. The Legacy of TH Marshall» i Vilhelm Aubert Memorial Lecture, Oslo: Institute for Social Research, s. 3–28.
- Seip, Anne-Lise (1984): Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Kilder
- Fattigvesenet, Hjemstavnsregister 1881–1916. Lest på: Digitalarkivet.
- Fattigvesenet, Hjemstavnsforhør 1878–1930. Folkeregisteret, Folketelling Kristiania 1915, Smedgata.
- Folkeregisteret, Kommunalt mandtal 1910. Grønlands skole. Folkeregisteret, Statsborgerlig manntall for Kristiania 1915.
Bildet øverst i artikkelen er fra Enerhaugen av Anders Beer Wilse, og tilhører Oslo museum.
Johanne Bergkvist (f. 1976) er historiker og redaktør for Tobias. Tidsskrift for Oslohistorie ved Oslo Byarkiv. Unn Hovdhaugen (f. 1979) er kulturhistoriker og prosjektleder for «Når endene ikke møtes. Fattigdom før og nå» ved Oslo byarkiv.
Denne artikkelen er tidligere trykt i Lokalhistorisk magasin 1/13, men det er andre illustrasjoner i denne versjonen.
