Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde

Melding av: Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde
av Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad, med etterord av Johan Lunde. Commentum forlag, 2012.
Anmeldt av: Morten Haave.

Med Triumf og tragedie har vi fått det første verket dedikert til kjemikeren og NS-ideologen Gulbrand Lunde (1901–1942) siden Adolf Egeberg jr. ga ut Hvem er Gulbrand Lunde? i 1936.[1] Boka består av to deler, «både en biografi og en analyse av hans politikk» som baksideteksten konsist oppsummerer. I tillegg kommer et etterord av Lundes sønnesønn. Delene er skrevet av forskjellige forfattere, hvor Thor Geir Harestad står for «analysen». Jeg vil komme inn på denne til slutt og først ta for meg hoveddelen, skrevet av Jan Magne Arntsen.

Arntsen er et relativt ubeskrevet blad som historiker, men tok en hovedoppgave i Bergen i 1992 om Stavanger NKP i etterkrigsårene. Han har senere skrevet om «korset mot hammeren», som vil si idekampen mellom solkorset og kristenkorset og marxismen i Stavanger i mellomkrigstida. Dette er en passelig bakgrunn for å skrive om siddisen Gulbrand Lunde, og det er mye nytt Arntsen har å berette.

Kildesituasjonen er svært heldig. Nevnte sønnesønn har blant annet stilt en stor brevsamling til disposisjon. Arntsen kommer heldig ut av å bruke disse brevene. Mye av brevvekslingen er mellom Lundes kone og slektninger, noe som gir et helhetlig og interessant bilde av hva ekteparet tenkte.

Lunde var dessuten en ivrig amatørfilmer og en produktiv skribent. Saklige foredrag, agitatoriske taler og artikler ble blant annet samlet i mastodontverket Kampen for Norge, utgitt i del I-III under krigen. Enkelte av filmene er beskrevet i teksten, samt avbildet i «filmrull»-stil rundt omkring i den rikt illustrerte boka. Det må ha vært spennende for forfatteren å med selvsyn se amatørfilmer fra politiske utflukter i Tyskland og Østerrike (s. 52f) og Norge (s. 85). Lundes egne tekster kunne derimot vært utnyttet i annerledes og større grad, noe jeg kommer tilbake til.

Lundes person og prosjekt

Først må vi dog få etablert hvem Gulbrand Lunde er. Kort og leksikalt fortalt var han anerkjent kjemiker i hermetikkindustrien samt ledende NS-politiker fra 1933 til sin død i 1942. Ordet «triumf» i boktittelen henspiller på Lundes politiske pangstart i Stavanger NS, der partiet – til tross for synet på deltakelse i valg som et «nødvendig onde» (s. 42) – gjorde det skarpt i kommunevalget 1934. Partiet appellerte til borgerlig samling mot sosialismen, stjal mange stemmer på det og fikk 12,1 %. I 1935 kunne Stavanger NS skilte med 10-12 % av partiets totale medlemstall..

«Tragedien» fra bokas tittel må også kommenteres. En kunne tro at det henviser til Lundes død i 1942. Han og kona omkom nemlig i en mystisk drukningsulykke ved et fergeleie, noe som framstilles som en trist sorti for en tidligere høytflygende politiker.[2] Imidlertid understreker forfatterne at det tragiske ved Lunde først og fremst er hans NS-engasjement i seg selv; hans arbeid for et parti med fascisme og undertrykking på programmet.[3]

Den borgerlige og ikke minst kristne samlingstanken passet godt med Lundes familiebakgrunn: Farfaren Oscar Lunde var konservativ offiser og faren støttet opp om Fedrelandslaget. Samlingstanken fikk etter hvert mindre vind i seilene, og NS opplevde et stort fall i oppslutning fra 1935/36 av, men mellom 1940 og 1942 opplevde Lunde en ny politisk karrieretopp som NS-minister for «kultur og folkeopplysning».

Attenåringen Gulbrand Lunde med toppkarakterer, men med en vek fysikk for alderen, startet dog sin yrkeskarriere som industriarbeider i 1918–1919 (s. 19). Arntsen forklarer Lundes antisosialistiske orientering dels med at arbeiderbevegelsens revolusjonære innstilling på denne tida gjorde inntrykk. Kristendommen spiller også en betydelig rolle, og disse momentene beskrives godt når Arntsen kontekstualiserer med Stavanger bys historie. Lunde-familien hadde flyttet fra Fana til rogalandsbyen. På den ene side var Stavanger en utpreget misjonsby, på den annen side hadde byen en radikal arbeiderbevegelse med uvanlig stor politisk oppslutning i norsk sammenheng.

Vitenskapen er underprioritert

Lunde kom seg relativt raskt videre i livet, fra fabrikken til høyere utdanning, og ble doktor i kjemi i Freiburg i 1925. Han var da kun 24 år. Derfor er bokas første del en beskrivelse av Lundes før-politiske karriere som vitenskapsmann. Denne delen kunne imidlertid vært utbrodert i større grad. Med 18 sider på temaet har Arntsen ikke gått i dybden, da i motsetning til Lundes dødsfall som alene beskrives over hele 36 sider.

Dette er spesielt tydelig ettersom forrige bok jeg leste for å anmelde var Professor Tronstads krig av Olav Njølstad.[4] Også den handler om en mann som i ung alder gjorde karriere som kjemiker, Leif Tronstad. Selv om det er betydelige ulikheter mellom Lunde og Tronstad – sistnevnte ble høyt rangert motstandsmann under krigen – er det også likheter.

I tillegg til at begge var kjemikere og født omtrent samtidig, tenkte de likt på flere måter. Begge hadde et stort behov for å holde hverdagens kjedsomhet på avstand (s. 51), og hadde derfor en utpreget aktivistisk legning. Lunde som NS-politiker, Tronstad altså som motstandsmann. Begge tenkte også ganske likt når det gjaldt siktemålet med sin vitenskap. Det kan oppsummeres i stikkordet nasjonaløkonomi. Tronstad hadde som et mål med forskningen å styrke landet og nasjonen Norge.[5] Det ser ut som om Lunde også tenkte slik.

Men det får vi egentlig ikke vite så mye om. Det hadde vært en styrke om Arntsen hadde prioritert vitenskapsdelen høyere, og analysert eventuelle vitenskapsteoretiske skriverier eller andre kilder fra Lundes penn som peker mot en nasjonaløkonomisk holdning.

Han kunne utnyttet kilder som «Industrien og forskningen», et foredrag som kun er nevnt ved navn (s. 112) – fra 1938, et år Lunde for øvrig ble innvalgt i Videnskabsakademiet. Foredraget kunne vært analysert og kontekstualisert. Det samme gjelder et foredrag i 1930 om «Næringsmidlenes konservering som regulerende faktor i landets kosthold», som ble sett på som såpass nasjonalt viktig at kong Haakon var blant tilhørerne. Opplysningen om dette er hensatt til en billedtekst (s. 32); Arntsen burde lagt mer vekt på dette.

En annen kritikk er at informasjon som kan knyttes til vitenskapssyn og også direkte til de politiske holdningene, står uten kildehenvisning. Det heter om påvirkning fra Johan Bernhard Hjort: «Gulbrand Lunde kom selv til å stå som eksponent for synet om at økonomiske og sosiale utfordringer kunne løses bare ved at fagekspertene fikk frie hender» (s. 53). Arntsen spinner her ikke videre på et interessant tema, og i tillegg finnes det ingen fotnoter på side 53. Heller ikke på side 51 eller 52 for den del. Det blir for snaut.

Hvor er kildene?

Ønsket om mer aktiv kildebruk og i hvert fall -henvisning, gjentar seg også senere i boka. I et lite avsnitt om Lundes vitenskapelige virksomhet fra 1937 til 1940 blir hans produksjon omtalt overfladisk: antall artikler i året, det at enkelte ble utgitt i «svært anerkjente internasjonale tidsskrifter» som ikke navngis, noen stikkord om tematikken «som fisk, vitaminer og hermetikk», og navn på enkelte foredrag som fikk omtale i Aftenposten (s. 111f). Triumf og tragedie kunne i denne sammenheng også vært styrket med en bibliografi, i hvert fall over Lundes utgitte verker.

Kildebruken er også litt skjult i begynnelsen av vitenskapsdelen. Her kommer Arntsen inn på opphold i Tyskland, kanskje det fremste landet for akademisk utveksling med Norge i perioden. Arntsen er spesielt opptatt av å se etter eventuelle samband med senere nazister, å finne en eventuell nasjonalsosialistisk påvirkning fra akademikerkolleger. Han finner egentlig ingen påfallende påvirkningstrekk her, men ønsker å kontekstualisere perioden ved å trekke inn epokens viktige hendelser. Dette er bra.

Foretaket blir imidlertid noe spekulerende i sin karakter. Når det gjelder sammenhenger og koplinger driver Arntsen en relativt utstrakt gjetting. At Lunde «kan ha tenkt» forskjellige ting er i denne boka en ganske typisk setning som gjentas til stadighet.

På én side heter det i et avsnitt uten kildehenvisninger at Lunde «observerte» USAs vekst i 1920-årene, som varte fram til krakket i 1929 som Lunde «registrerte». «Dette kan ha vært med på å forme hans politiske kurs», heter det; «For ham kan brikkene ha begynt å falle på plass» (s. 30). Det er ganske masse bare på én side. Lunde reiste også i mellom-Europa; her tenker Arntsen seg at det var «sannsynlig» at Lunde fikk «ytterligere impulser i formingen av sitt politiske ståsted» (s. 36). Dessuten «kan Lunde ha tenkt» at Norge trengte en sterk leder i denne perioden (s. 38).[6]

Toppen nås mot slutten med en malerisk beskrivelse av en tur i måneskinn der Lundes kone begynner å gruble: «Måneskinnet og det trolske landskapet symboliserer en dyster tid for henne og familien» (s. 162). Hva kildene er for dette, får vi ikke vite. Hvordan vet vi da at hun tenkte dette? I hvor stor grad har forfatteren tenkt for Lunde-ekteparet?

Analysedelen

I bokas del 4, skrevet av sosiolog (fra UiO i 1978), sjakkskribent og lokalhistoriker Thor Geir Harestad, utnyttes primærkildene i en helt annen og større grad. Over nesten sytti sider blir politikken og retorikken utbrodert, blant annet med bruk av Lundes artikkelsamling Kampen for Norge I-III, selv om det er litt uklart noen steder om det er Lundes politikk og retorikk som er hovedtema eller NS generelt.

Selv om primærkildene her er tatt med kunne det vært brukt mer sekundærlitteratur. Blant annet inneholder Øystein Sørensens bok fra 1989, Hitler eller Quisling, en kildebasert, ryddig og relativt lang utlegning av Gulbrand Lundes nasjonalisme («hos Gulbrand Lunde nådde NS-nasjonalismen sitt høyeste og mest modne uttrykk») som Harestad kunne hatt stor nytte av.[7] Boka er ikke sitert i det hele tatt av Harestad. Analysedelen inneholder heller ikke, så vidt jeg kan se, noen form for sammenligning mellom Lunde og andre nasjonale eller nasjonalsosialistiske ideologer.

Et åpenbart spørsmål springer også fram: Burde boka vært delt såpass skarpt inn i «både en biografi og en analyse av hans politikk»? Jeg ser egentlig ingen god grunn til det. Delene burde vært integrert i hverandre, og de to forfatterne dermed ansvarlige i fellesskap for hele boka.

Mitt syn skyldes for det første at analysen som sådan hører naturlig hjemme i en biografi. Det blir rart å hekte den av fra livsløpet. Uten en full analyse i biografien kan denne fort mankere de brede kildebaserte drøftinger og dermed bli noe spekulerende, hvilket jeg har vist ovenfor at den har blitt i dette tilfellet. Analysedelen mangler på sin side forklaringer med rot i Lundes livsløp og hendelser derfra. Uten å henvise til hendelser som en forankring i en persons liv blir analysen også mer abstrakt og faktisk litt kjedelig.

Integrering av de to delene kunne gitt flere gevinster. Slik det står nå, framstår for eksempel Lunde som langt mer antisemittisk i del 4 enn 1-3. En sammenstilling kunne gitt en bredere drøfting. En mulig motsetning får vi også idet Arntsen benytter seg mye av private kilder (brev), Harestad mest av offentlige. Dette kunne vært reflektert mer over.

At del 4 i seg selv er preget av gjentakelser, blir en annen sak som burde vært løst av forlaget. Jeg skal gi to eksempler: «Lunde samler sine tre fiender – kapitalisten, jøden og marxisten» (s. 219) og «NS-fienden har store navn: Marxisten, Kapitalisten og Jøden» (s. 239). «Fienden vil nemlig undergrave kulturlivets tre grunnleggende institusjoner som er familien, skolen og religionen» (s. 229) og «‘Det røde barbariet’ vil rive ned familie og hjem, religion og kirke» (s. 238).

Ett eksempel også fra Arntsens del: «Av de såkalte intellektuelle i partiet var det bare Lunde og noen få andre som ble værende» (s. 105) og «Så å si alle partiets intellektuelle bortsett fra Lunde og noen få andre forlot partiet etter at Hjort gikk ut» (s. 106).

Sandnes-forlaget Commentum burde nok latt det rykke noe oftere i fingeren på delete-knappen, i likhet med knappene Ctrl+X og V – det burde vært klippet og limt litt mer i framstillingen.[8] Boka hadde vunnet på en mer helhetlig biografisk framstilling, inkludert en bred politisk og retorisk analyse, flere sammenligninger samt et større dypdykk i vitenskapens betydning for Lunde.

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.