Av: Grete Gunn Bergstrøm.
Samehusfliden A/Ls arkiv belyser et forsøk på økonomisk utvikling bygd over en eksisterende samisk tradisjon. En ”samilook” var i vinden og i Guovdageaidnu satset samiske kvinner friskt på å lage duodji-artikler for et større, overlokalt marked. Skaller, helst lyse, var mest populære. Til dette trengtes et mer profesjonelt salgs- og omsetningsapparat. 1.desember 1965 åpnet Samehusfliden A/L dørene og ble en suksess – så lenge det varte.
Da Samehusfliden A/L etablerte seg med omsetning og salg av duodji traff de tydeligvis en streng i tida. Duodji er et begrep for håndverksaktiviteter der man skaper ting for nytte, pynt eller kunstformål bygd på samisk tradisjon. På norsk ble dette den gang gjerne kalt for samehusflid, og etterspørselen var intet problem. Bare tre måneder etter Samehusflidens oppstart, anmodet en sveitsisk forretningsforbindelse via oslofirmaet K. Jahnsen om tilsendte prøver på skaller og samisk lue. Og man spurte likså godt: “Samtidig vil vi høre om Same-koften er sydd av helt rensdyrskinn? Dersom de hadde en illustrasjon av denne ville vi være takknemlig om De ville sende denne i samme pakke.” Fra blant annet Tyskland, USA og Frankrike, Oslo, Bergen og Narvik kom bestillinger på duodji-artikler.
Samehusfliden A/L ble lokalisert i sentrum i Guovdageaidnu i det forhenværende skoleinternatet ved elva. Forretningen tok mål av seg til å videreføre og utvikle Kautokeino omsetningssentral for samisk husflid, etablert i 1954 i kjølvatnet av Nord-Norge planen fra 1952. Man planla systematisk å bygge opp nordnorsk næringsliv. Støtteordninger til samiske husflidssentraler, en statlig konsulentstilling i samisk husflid og etablering av Statens heimeyrkesskole for samer i Guovdageaidnu ble noen av tiltakene. Også den nærmest legendariske Samekomiteen av 1956 bidro til en felles snuoperasjon fra den gjeldende fornorskningsresepten for samisk velstandutvikling. I stedet etablerte det seg et samisk økonomisk entreprenørmiljø som ville satse på å utvikle næringslivet ut fra eksisterende tradisjonelle samiske næringer slik som reindrift og duodji. På denne tida var det ennå uvanlig med samiske kvinner under utdanning og med lønnede jobber. Men behovet for kapitalinntekt var stigende, og da Samehusfliden A/L ble etablert, åpnet dette et rom av muligheter også for samiske kvinner.
Av Samehusflidens bevarte arkiv, ser vi at kvinner var bestyrere, jobbet med salgsutvikling og daglig drift, og de var styreledere i Samehusfliden A/L. De tilegnet seg basiskunnskaper i forretningsdrift gjennom korrespondansekurs. Brevene dokumenterer salgsframstøt overfor mulige duodjiforhandlere andre steder i landet. Åpner vi kassabøkene, ser vi at størsteparten av produsentgruppa var kvinner. Salgsinntektene var viktige og noen yngre kvinner finansierte skolegang ved å omsette duodji via Samehusfliden. I 1972 beskrev Samehusfliden situasjonen slik i en søknad om tilskudd: ”Da samisk husflid er en støttenæring for både de fastboende og for flyttsamene som til sammen utgjør vel 90 % av befolkningen, skulle det være unødvendig å nevne at for en stor del av innbyggerne her står og faller eksistensgrunnlaget med avsetning av husflidsprodukter.”
Duodji – dagliglivets kunst
I Samehusfliden A/Ls lokaler foregikk ingen produksjon av duodji. Den tok folk seg av hjemme. Mye av materialet tilvirket de også selv; bearbeiding av reinens skinn, sener, gevir og bein, og også ull, trevirke og never. Unntak var pyntebånd, klede, plastdukker og knivblad. I Guovdageaidnu hadde familier etablerte rutiner for hjemmeproduksjon av duodji til sommerens turistsesong, og leverte også til faste lokale kunder og sesongmarkeder. Slike markeder og kundegrupper håndterte hjemmeprodusentene best selv.
I produksjonen av duodji gjorde folk bruk av kunnskap vi i dag gjerne benevner som tradisjonell samisk kunnskap. Allerede i 1910 framhevet ulvejegeren og kunstneren Johan Turi at menn måtte ha et repertoar av slik duodji-kunnskap for å skjøtte de nødvendige oppgaver i det daglige liv. Kunnskapen utviklet man med naturalhusholdning, selvberging og nomadiske kår som ramme, og den ble fornyet fra generasjon til generasjon. Kvinnene hadde et særlig ansvar for klesproduksjonen og ikke minst, alt skinnfottøyet en hel familie med mange barn slet ut i løpet av sesongen. En del av dèt arbeidet var å tilvirke reinskinn til skalle- og komagmateriale, reinsener til tråd, og sennegress til isolasjon.
Barn og unge tilegnet seg et eget repertoar i duodji og utviklet kunnskaper, teknikker, håndlag, estetisk sans og skaperevne ved å delta i de sedvanlige gjøremål i hverdagslivet. Det å kunne sy i skinn med áibmi (skjæresynål) og spunnet senetråd handlet om å hanskes med ”den ytre natur”. Det gjorde også det å holde en kniv i velegnede grep for utsmykning av ting laget av horn, trevirke og bein. Samtidig fungerte dette som en form for danning også av ”den indre natur”. Man kunne erverve seg dyder som tålmodighet, selvkontroll og gjennomføringsevne gjennom å holde på med duodji-aktiviteter.
Etter hvert har duodji også blitt integrert i det formelle utdanningssystemet. Elever og studenter kan nå spesialisere seg i det som et fagfelt; fra videregående skole av og helt fram til doktorgrad. Duodji inngår også i den samiske grunnskoleopplæringa. Den er et felt innenfor kunsthåndverk og kunst og også en vesentlig ingrediens i samiske selvuttrykksformer. Samtidig inngår duodji i hverdagslige samiske brukstradisjoner. Samiske håndproduserte klesdrakter er gjerne det naturlige klesvalg ved dåp, konfirmasjon, bryllup og andre høytidelige og festlige anledninger.
Skaller – prima vare
”På grunn av den store etterspørselen av skaller, har det vært vanskelig å dekke behovet” skrev Samehusflidens bestyrer i svarbrevet til Firma Normann Dus i Bergen en januardag i 1966. Fra Gjøvikbanen meldte firmaet O.E. Nilsen på Nygard stasjon i samme måned: ”Vi omsetter hvert år adskillig hundrede par”. Bare to måneder var gått siden Samehusfliden A/L tok mål av seg til å øke omsetningen av duodji-artikler gjennom å bygge ut et mer profesjonelt salgsapparat. I Kárášjohka hadde man lyktes med det allerede på femtitallet, og husflidssentralen der skal ha effektuert ordrer på over tusen skallepar per år da omsetningen var på topp. Nå etterspurte engrosfirma, butikker og enkeltkunder også mønsterstrikkede votter, vevde belter, bånd, sjal og luer, dukker i folkedrakt, kniver, miniatyrkomser og småsuvenirer fra Samehusfliden A/L i Guovdageaidnu.
Reinskinnskallenes popularitet er dokumentert av flere ordrer på 10, 15, 50 og 100 par. Det var fryktelig mange par å framstille for hånd. Først skulle alle leggskinnene og senene fra reinsdyrene tilvirkes fra bunnen av etter slakt. Et par skaller ble så planlagt i forhold til materialets beskaffenhet, modell og størrelse og skjært til. Så sydde man dem for hånd og formet dem. Videre klipte man til applikasjoner av klede, pelskant og detaljer av reinhud til snøresystemet og sydde disse fast. Endelig flettet man snorer med dusker og tredde dem i.
Produksjonen av skaller var altså tids- og arbeidskrevende og avhang noe av reinslaktesesongen. På denne tida så nær sagt enhver fjellturismebedrift med respekt for seg selv ut til å trenge skaller i sortimentet. Fra Narvik sendte Thule-Skurd / Fjellheimen restaurant 5. juni 1969 ut følgende ”nødrop”: ”Da jeg den 25. juni d.å. skal åpne restaurantens suvenirkiosk, trenger jeg et parti skaller. Derfor vil jeg med dette be dem være så vennlig å sende meg følgende vare: 10 par skaller prima vare.” Forretningen forventet altså ordren effektuert i løpet av to uker, og verken størrelse, modell eller skinnfarge var spesifisert.
”Voi voi – effekt”?
I 1960 hadde Nora Brockstedt sunget det norske bidraget Voi voi i Melodi Grand Prix i London og entret scenen ikledd en samekofteinspirert drakt. På ukebladenes og magasinenes forsider gikk fotoene
landet rundt under tittelen ”lapp-look”, som var en design lansert på femtitallet. Flere hovedstadsaviser hadde da reportasjer om ”lapp-look” og motens internasjonale suksess.
I denne perioden fikk også Thor Frettes programserie om samisk kultur og samfunnsliv gehør hos radiolytterne. I det populære Folkemusikkhalvtimen forklarte og demonstrerte joikekunstneren Per H. Hætta og andre dyktige utøvere samisk musikktradisjon. Da programmet om reinflokkflytting fra finnmarksvidde til kyst, ble sendt påskedagen i beste sendetid på rikssendinga, noterte Frette seg det som en honnør til innsatsen for å få det samiske folk mer synlig i offentligheten. Brev, notater, radiomanus og lydbåndopptak finnes i Arkivet etter Thor Frette ved Sámi Arkiiva.
Suksess – så lenge det varte
Hvis man satser på å skape et produkt for salg, er vanligvis høy etterspørsel et tegn på suksess. For Samehusfliden A/L ble derimot etterspørselen også et problem som førte til en nedtur for forretningen. I Samehusfliden A/Ls arkiv finner vi dokumenter som forteller om vanskeligheter med å følge opp duodji-produktenes suksess på markedet. Kort fortalt, ble det etter hvert vanskelig å håndtere økningen av etterspørsel. Markedssuksess ”trigget” en ubalanse, eller et misforhold, mellom etterspørsel og produksjonskapasitet både for skinnmateriale og skaller.
For hjemmeproduksjonen var opprinnelig innrettet mot å dekke familiens behov. Dersom etterspørselen ikke lenger var i samsvar med overskuddet av arbeidskapasitet og ferdig tilvirket materiale, ville omkostningene raskt overstige inntektene. Derfor kunne Samehusfliden ikke makte å garantere tilstrekkelige, raske og stabile leveranser over tid. De nye kundegruppene hadde også forventninger om rask levering, store partier og annerledes kvalitet enn de tradisjonelle skinnproduktene hadde. Skaller trengte riktig stell og oppbevaring for å vare og komme til sin rett. Så, kundene begynte etter hvert å reklamere på skallene og returnere partier – også skaller som hadde vært i bruk.
Av arkivet ser vi at Samehusfliden brukte mer og mer tid på å håndtere slike saker. Det toppet seg i 1972 da en stor handelspartner I Bergen gikk konkurs. Handelshuset hadde mottatt store partier, alt i alt 650 skallepar. Etter konkursen ble deler av partiet stående ubetalt. Saken rullet i minst to år og la beslag på den lille forretningens kapasitet. Organisert som et andelslag, hadde Samehusfliden A/L små muligheter til å etablere en egenkapital til å sikre driften ved slike kriser. Så, etterspørselen etter skaller begynte å synke, og av et brev på syttitallet, ser vi at bedriften nå spekulerte på om ”skaller var gått av moten”.
Likevel besto Samehusfliden A/L til midt på åttitallet. Kvinnene brukte erfaringene fra de første årenes satsning på salgsproduksjon og distribusjon av duodji til å utvikle nye organisasjonsformer og forretningsstrategier. Man styrket samarbeidet med andre aktører, og startet blant annet forretninga Duodji Gávpi på brygga i Tromsø i 1983. Duodji-utøverne organiserte seg i Sámiid Duodji, det ble enighet om et eget garantimerke på duodjiartikler for beskyttelse av både utøvere og kunder, og man satset på profesjonell kursing av duodjiutøvere som ville produsere for salg. I dag finnes det en hel del arvtakere til Samehusfliden A/Ls pionervirksomhet innen utvikling av duodji som en profesjonell salgsnæring.
Grete Gunn Bergstrøm er arkivar ved Samisk arkiv / Sámi arkiva.
Kilder i Samisk arkiv / Sámi Arkiiva
Privatarkiv Thor Frette
Privatarkiv Samehusfliden A/L 1965–1978
Andre kilder
Johan Klemet Kalstad, Sámi Allaskuvla / Samisk høgskole
Anne K. Hættas privatarkiv
Litteratur
Fossbakk, Beate: Sámiid Duodji (Samisk håndverksproduksjon).
Næringsutøvelse og identitetsforvaltning. Hovedoppgave i samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø 1984
Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og [arkiv]magasinet. Artikkelen ble først trykt i nr 2/2013.
